Vi satt og filosoferte over stort og smått mens vi skrapte på våre hyggelige små kalendere fra Norsk Tipping. Hun hadde nylig fått tilsendt julekaffe fra Starbucks og hadde brygget rikelig av den på presskanna – det er nemlig det som gir best smak – da hun måtte stille det vanskelige spørsmålet: «Når ender 2010-tallet, i 2020 eller 2021?».  Jeg svarte som sant var at jeg ikke helt visste svaret, men jeg visste når 1960-tallet endte.

Ho Bibbi og ho Lisbeth (nee Hansen, nå Wabakken) hadde hentet meg i barnehagen nedenfor skolen.  Jeg likte meg ikke der. Jeg syntes jeg var alt for stor til å gå der sammen med småungene, og alle ungene i gata var hjemme om dagen.  Bortsett fra en gutt som het Per og bodde i Myrvegen, var det bare barn der i barnehagen.  Nå gikk jeg derfra i hælene, eller kanskje mellom, Lisbeth og Bibbi, og de to store jentene, den ene nesten 12 og den andre nesten 11, og vi var kommet utenfor huset i krysset Th. Widdingsveg og Åsvegen der Liv og Einar bor i dag.

«Jeg synes 60-tallet har gått så fort», sa Bibbi. «Det synes jeg også», svarte Lisbeth.  Selv visste jeg ikke da at et hadde vært et 60-tall, men når de store jentene sa det måtte det vel være slik. Min kaffedrikkende venninne så på meg og spurte: «Var dette nært nyttår så du vet at 60-tallet gikk mot slutten. Jeg rotet litt rundt i minnet.  «Det må ha vært det. Det var mørkt og det var kakelinna og like etter kom Lisbeth ned til Bibbi med en julepresang fra henne, og den husker jeg. Hun så på meg, satte kaffekoppen ned og spurte: «Hva fikk Bibbi hos Lisbeth?»

Det var ikke så mye det hun fikk. Det var innpakninga som den var pakket inn i som gjør at jeg husker den gaven. «Det var et manikyrsett og fordi de var fri for julepapir oppe hos Hansens var det pakket inn i aluminiumfolie med juleband og navnelapp på. Riktig så pent». 

«Så slik endte 60-tallet for deg, et minne om en samtale mellom Bibbi og Lisbeth og et manikyrsett innpakket i aluminiumsfolie», sa hun og smilte. «Nei», sa jeg, «60-tallet endte for meg da Betales ble oppløst».  «Det var i april 1970, seks måneder senere. Det er innenfor grensen for definisjonen på et tiår», sa hun.  Men for meg var det ikke akkurat slik.  «Du skjønner», sa jeg, «jeg fikk egentlig ikke med meg at Beatles var oppløst før læreren min, Rigmor Rosmer, sa det på en klassefest i 1976. Og da sluttet 60-tallet for meg». 

«Du tuller med meg, ikke sant?». Jeg merket meg blikket fra siden og snudde meg lett mot henne og løftet det ene øyebrynet jeg kan lette og med alvorlig blikk sa jeg: «Nei, jeg gjør ikke det. Alle tromsdalinger var ikke medlem av TUIL». Jeg satte fra meg kaffekoppen med den beste malabar (eller var det Blå Java?) og gikk ned i kjelleren.

Etter litt leiting i stabelen av gamle prøver, avisutklipp, Billy og prospektkort fra den gangen vi skrev slike, fant jeg beviset mitt. Jeg tok det med opp og holdt det frem slik jeg innbilte meg at en virkelig advokat ville gjøre: «Bevis frue, jeg tilbyr deg bevis». Jeg la ned de fire arkene som var stiftet sammen i venstre hjørne foran henne. Den første og trolig eneste utgaven av klubbavisa for AK-59, utgitt i mars 1977. For alt jeg vet det eneste som fortsatt eksisterer.

Atletklubben av 1959 hadde eksistert i nesten 20 år da to da så unge menn fra Oslo, traff hverandre på brytetreninga, Edgar Hansen og Gunnar Eldjarn.  De var begge judoutøvere og kom til AK-59 for å gjøre noe og da startet de en judogruppe som del av AK-59. Der havnet mange tromsdalinger. Selv hadde jeg vært nede på noen TUIL-treninger organisert med fem eller sju på laget og i en serie der alle lag hadde engelske navn. Selv spilte jeg på Manchester United – som jeg uttalte slik det var skrevet helt til min søster hørte det og lo og lærte meg å si «Junaiti». Litt selvinnsikt hadde jeg og fant snart ut at der var jeg spurv i tranedans.

Jeg hadde hørt noen snakke om judo og at mange av ungene i gata var begynt med det. Det var Kjeldsenungene, Ken, Britt og Aud, det var Anne-Grethe Hemmingsen og Janne Hermansen, og så spurte jeg Britt om jeg kunne få være med? Og så kom Roger Nilsen og Kevin Wright fra klassen. Av de voksne var Trude Tønsvoll og Tom Pedersen og Nils Johan Sole. I 1977 var Nils Johan Sole formann. Hun så litt på avisutklippet og klubbavisa. «Det står her at Nils var Tromsø-gutt», sa hun. «Bare tull. Familien kom flyttende fra Nord-Troms og bosatte seg i Fløyvegen», sa jeg før jeg reiste meg og pekte opp mot huset, og så tok jeg like godt og pekte bort på huset der Kjeldsenungene var vokst opp og så Anne-Grethe og Janne.

Jeg satte meg ned med henne og hun spurte meg om vi drev med dette lenge? «Tre – fire år for de av oss som holdt på lengst, men det var mange andre lag og foreninger og når trening og musikkøvelser kom på samme dag, måtte det velges.  Mamma valgte Guttemusikken for meg». Hun så på meg med et lurt smil: «Du sa du var på TUIL-trening. Da var du jo medlem av TUIL du også». Jeg funderte litt på det. «Jeg betalte aldri kontingent og da gjelds det ikke», sa jeg. Men det slo meg at hun hadde rett. Jeg hadde vært medlem av TUIL likevel. Får håpe de ikke finner på å skal kreve inn ubetalt kontingent fra 1974, for med renter og purregebyr må det jo bli en enorm sum å betale.

“Åkerø”, sa søster mi,”det er de beste eplene”. Hun hadde rett, helt rett. De var de beste. Eller nesten de beste. For det fantes epler som var bedre enn Åkerø. Det var de eplene som kom med Helge. “Han Helge kommer snart”, sa mamma. Og da var det bare å vente.

Det var ikke noe spesielt med fruktdiskene da jeg vokste opp. Jeg la knapt merke til dem. Når jeg ser for meg Theodorsen kolonial nede i Åsvegen husker jeg at kassa var til høyre når vi kom inn (den ble mye senere flyttet til venstresida når du kom inn). Nede på høyresiden var det en ostedisk der man kunne kjøpe 1 kg Gouda i slengen. En stor fersk ost som enten Hanna selv, eller Helen, skar opp med en stor kniv før den ble veid og prisen satt ved at det ble vridd på to hjul. Da må vel fruktdisken ha vært i nærheten, men den har ikke satt spor etter seg – foruten den gangen Hanna solgte vannmelon og jeg kjøpte et stykke som kostet kr 2,65. Men det var nå eplene da, og Helge.

Gravenstein var også gode. Jeg kunne sagt det til søster mi, men hun var nå fem år eldre enn meg og visste mer om både epler og svinekoteletter med sprøstekt svor enn jeg gjorde. Når jeg tenker meg om husker jeg ikke at de het Gravenstein. Jeg kunne bare navnet Åkerø og “eplene som kom med Helge”. Og de kom senere på høsten enn Åkerø. De kom når det nesten var blitt jul.

Mamma arbeidet på Salgslaget nede på Nerstranda og der arbeidet også Helge oppe i Fløyvegen. Foruten Salgslagspølsene som var bedre enn Bothnerpølsene fra Harstad, så hadde de epler på Salgslaget. Og de ble ikke solgt i kilo, de ble solgt i kasser. Og en slik kasse var for stor til at mamma kunne bære den hjem. Den kom med Helge. For Helge hadde bil. En liten rød Austin med et lite bagasjerom med plass til en kasse epler.

“Nå kommer han Helge med eplene”, sa mamma og litt etter stod han på døra med en kasse epler i armene sine. Inn gjennom yttergangen og så inn i gangen og så inn på kjøkkenet før pappa senere på ettermiddagen bar kassen ned i spiskammerset. Men før de ble båret ned ble lokket tatt av. En konsentrert duft av røde epler og papp fylte hele kjøkkenet. Vi fikk ta ett hver. Kassen var ment å vare hele jula.

Eplene som kom med Helge var bedre enn Åkerø, det husker jeg, men jeg husker ikke hvordan de smakte. Bare at de luktet godt og var røde og at de kom med Helge når han kom hjem fra Salgslaget og at han hadde en rød liten Austin og at de kom rett før jul.

Be yourself; Everyone else is already taken.

— Oscar Wilde.

This is the first post on my new blog. I’m just getting this new blog going, so stay tuned for more. Subscribe below to get notified when I post new updates.

This is an example post, originally published as part of Blogging University. Enroll in one of our ten programs, and start your blog right.

You’re going to publish a post today. Don’t worry about how your blog looks. Don’t worry if you haven’t given it a name yet, or you’re feeling overwhelmed. Just click the “New Post” button, and tell us why you’re here.

Why do this?

• Because it gives new readers context. What are you about? Why should they read your blog?
• Because it will help you focus you own ideas about your blog and what you’d like to do with it.

The post can be short or long, a personal intro to your life or a bloggy mission statement, a manifesto for the future or a simple outline of your the types of things you hope to publish.

To help you get started, here are a few questions:

• Why are you blogging publicly, rather than keeping a personal journal?
• What topics do you think you’ll write about?
• Who would you love to connect with via your blog?
• If you blog successfully throughout the next year, what would you hope to have accomplished?

You’re not locked into any of this; one of the wonderful things about blogs is how they constantly evolve as we learn, grow, and interact with one another — but it’s good to know where and why you started, and articulating your goals may just give you a few other post ideas.

Can’t think how to get started? Just write the first thing that pops into your head. Anne Lamott, author of a book on writing we love, says that you need to give yourself permission to write a “crappy first draft”. Anne makes a great point — just start writing, and worry about editing it later.

When you’re ready to publish, give your post three to five tags that describe your blog’s focus — writing, photography, fiction, parenting, food, cars, movies, sports, whatever. These tags will help others who care about your topics find you in the Reader. Make sure one of the tags is “zerotohero,” so other new bloggers can find you, too.