Ei jul for riktig lenge siden

Det handler ikke om ei jul for riktig lenge siden.  Overskriften er bare for å vekke interesse.  Ingen vil lese om denne julen, derfor heter dette kåseriet «Ei jul for riktig lenge siden», men det handler like mye om denne julen som den handler om ei jul for riktig lenge siden. Kanskje kunne jeg bare skrevet «ei jul som alle andre», for det er det jeg helst vil ha, en helt normal jul som skiller seg bare litt ut fra andre juler, men som for det meste oppleves like trygt og gjenkjennelig som andre juler.

Jeg har ikke lyst å oppleve så mye nytt, jeg er skrudd sammen slik at jeg vil oppleve det samme en gang til. Som at sola endelig kommer tilbake over Salen og skinner inn gjennom vinduet i døra her på toppen av Pølsesvevet, men det skjer først langt ut i februar og det er lenge etter jul og dette var først og fremst om jul, denne og de for riktig lenge siden jeg tenkte mest på da. Som kakebaking og at det kunne starte for sent. Og moderen startet sent. Først etter 10. desember kom vi i gang.

Av mor mins kaker er det bare konfektkaker jeg baker i dag.  Oppskrifta måtte i mange år forandres.  Den originale hadde 150 g Demerarasukker og det forsvant fra Ecorn før kaffebarene sendte det rett tilbake i butikkhyllene. Så nå er den på plass i oppskrifta sammen med 150 g hvitt sukker.  300 g sukker i en liten porsjon er mye. Da jeg spurte mamma om hvordan det var med bare hvitt sa hun at de ble litt mindre seig uten Demerara.  Det tror jeg er sant.  I år bakte jeg dem før 1. desember og så en gang til.  Akkurat den kakeoppskrifta har Inger Anette, min grandniese, fått, så det er vi som holder den familietradisjonen i livet.

Når jeg snakker om Ecorn så er nesten alt ved det gamle der også.  Aleksander, Gaute og Kåre må jo ha jobbet der siden de ble konfirmert eller deromkring, men også det er trygt og godt. De kjenner alle Dalinger og vet hvor alt er, skjønt sist jeg ba om hjelp fra Kåre jukset han litt.  Jeg spurte etter svart edamerost og han tok frem telefonen, eller noe slikt, og kunne fortelle når den ble levert og hvor mye de ville få inn.  Litt skuffet ble jeg fordi jeg trodde at han hadde alt i hodet. Men glem nå det. Det skjer annet på Ecorn.  Har dere sett fiskedisken?

Fiskedisken på Ecorn har gått gjennom en rennesanse. Jeg liker ikke forandringer og da den nye ferskvaresjefen flyttet rekene fra venstre mot høyre ble jeg først litt urolig, men etter hvert som hun har satt sitt fingeravtrykk på fiskedisken er den blitt helt fantastisk å se på.  Selv når jeg ikke skal ha fisk må jeg se på den bare for å beundre den estetiske nytelsen hun har skapt der.  Jeg har til og meg skrytt av den på en pedagogikkkonferanse, ikke fordi fiskedisker var tema, men fordi jeg spiste lunsj med en professor fra akvakultur ved Nord universitet og da ble fisk og oppbevaring av fisk et naturlig samtaletema.

Det var der i frysedisken jeg her for litt over en uke siden så et for meg, nytt produkt – tyttebærsild.  Silderetter er jeg vant med og mange gode har jeg smakt, men dette var en opplevelse av de sjeldne.  Jeg kjøpte ikke der, jeg googlet og lagde selv. Oppskrifta var enkel. Laken samme som ved sursild, tilsett fint snittet løk, dill, en skje helpepper og tre skjeer tyttebær, ett laurbærblad og ei skje sitronskall. Dalen har jo bugnet av bær de siste årene så tyttebær hadde jeg nok av i fryseren. Det ble så vellykket at jeg måtte lage en porsjon til. Det var den nye delen av jula.

For riktig lenge siden var det ikke lov å gå på besøk til naboer første juledag.  En gang gikk jeg inn til Roy-Hugo, det må ha vært jula -73. Mor mi var ikke blid. Apropos Roy-Hugo.  De flyttet til Skjervøy sommeren etter, men fortsatt sier vi «Roy-Hugo huset» når vi som har bodd der en stund snakker sammen. Huset har riktignok hatt fire eiere og seks leietakere etter 1973, men noe henger igjen. Når Roy-Hugo som var ett år eldre enn meg, huskes godt, så var det fordi han innførte noe nytt hos oss. 

Jeg hadde aldri hørt om julestrømpe før han fortalte om det.  Konseptet var helt i min smak.  En strømpe fylt med litt godteri, en flaske Solo og et juleblad til nytelse på julaftenmorgen. At jeg var meget klar over at julenissen ikke eksisterte og strømpen var forsvarets grå, la ikke demper på gleden jeg følte helt til jeg var litt for gammel til å synes at Knoll og Tott egentlig var så morsom. Det kjøpes likevel hvert år.  Akkurat som tegneserien Billy.  Av den har jeg vel 40 årganger. Stakkars den som en gang skal rydde boet etter meg. At jeg har samlet på noe så ubrukelig som Billy skyldes ikke julestrømpen skjønt sikker kan man aldri være.

Første juledag brakte også med seg en årlig happening som nå er borte.  Alf-Kondrad og Stig Ture stod i krysset og slo pasninger til hverandre hver eneste første juledag. Ikke at de er sluttet med å slå pasninger til hverandre og for alt jeg vet står de i dag i TUIL-hallen og sparker ball?  Eller kanskje de begge har begynt med det samme som Per Johansen, «gå-fotball»?  Hvordan Per som aldri går i annet tempo enn lett jogg kan senke farten til å gå for å spille fotball, er et mysterium for meg. Konseptet høres makelig ut, men en dag skal jeg se på en kamp (det har jeg lovd meg selv) og da skal jeg ha med meg ei bok å sitte og lese imellom hver gang noe skjer, for bok det får jeg alltid til jul, både denne og i ei jul for riktig lenge siden.

“Med utsikt mot Pølsesvevet” (del 1)

«Du er en sentimentalist», sa hun mens hun la ansjos på sitt posjerte egg.  Egget var ellers fra Gammelgård på Sørøya, men det er en digresjon.  Bemerkninga kom da jeg spøkefullt sa at jeg fra i dag til i morgen gikk fra å være «eldre junior til senior på bare ett døgn».  Det har seg nemlig slik at vi i offentlig ansatte får en ekstra ferieuke det året vi fyller 60 år, og i 2024 blir vi 1964ere 60 år. Men det var hennes bemerkning under frokosten på 2023s siste dag.

«Du tror alt var så mye bedre før.  Det er bare nostalgi», fortsatte hun.  Jeg tror hun på en pen måte forsøkte å si at jeg levde opp til diktet «On Becoming an Old Fart», en litt brysom mann som mener alt var bedre før og at unge har det altfor lett. Hun kan ha et poeng, det skal hun ha og å være en «sentimentalist» er litt bedre enn «being an old fart», skjønt resultatet er det samme.

Jeg fikk den i julegave, boka «Tromsdalen-nostalgi» av Eivind Bråstad Jensen og Jonny Hansen.  Den levde opp til forventningene og var et fint gjensyn med steder og mennesker. Selvfølgelig var det noen skjønnhetsfeil.  Pølsesvevet er ikke nevnt. Jeg lette mange år etter navnet og spurte de litt eldre som Bjørn Sivertsen og Odd Bårdsen. «Navnet var der når vi kom» og «jeg husker ei lang slya de kalte pølsa som brakk foten der», svarte de.  Først da jeg leste Viggo Strandmos reportasje fra Pølsesvevet, fante jeg opphavet til navnet.  Pølsesvevet er navngitt av Eivind Bråstad Jensen.

Edvin Pettersen som hadde gård lenger opp i dalen skulle jeg gjerne visst mer om.  Far min fortalte at han hadde et fast sted i le for vind når han gikk på ski, Edvinhålla.  Dessverre har jeg aldri klart å finne ut akkurat hvor det var.  Jeg leste bare en gang i hytteboka til Steinbøhytta en som skrev at de hadde gått via Edvinhålla oppover. Jaro er nevnt, der jobbet bl.a. Ragnhild Vik som er nevnt som ildsjel i boka.  Det som ikke er nevnt er at da Jaro gikk konkurs startet noen av de ansatte der Thorheim snekkerverksted. Løvlands snekkeri er nevnt.  Det lå på Innlandet og far min drev sitt eget snekkerverksted der en stund. De lange høvlene som Løvland hadde benyttet for å rette ut bord til likkister imponerte meg og jeg lekte de var biler og skrudde på «rattet», får håpe far min ikke fikk ødelagt for mange bord av min skruing.

Losjen var ikke så mye benyttet i min generasjon. Jeg var der bare en gang på en eller annen slags juletrefest med klassen min. Den ble arrangert av Aslaug Berg som var mor til Kristin i klassen min.  Aslaug var gift med skolemannen Lars Berg som har fått et eget kapitel i boka. Om noen vil lese om mor til Aslaug har Kari Bjerck skrevet «Distriktsjordmor Helfrida Nordvågs håndavtrykk i den nordnorske kvinnehistorien» i Åshild Fauses bok «Glimt fra sykepleiefagets historie.  Ikke akkurat fra Tromsdalen, men Finnkroken var del av Tromsøysund kommune, så det holder nesten.  Avholdstanken er ikke like sterk i dag, men det er vel ingen tvil om at Arnold Johansen, Hjalmar Ruggevik og Aslaug Berg, la ned et stort arbeid der?

Fra min generasjon er det ikke nevnt så mange, som naturlig er. Men jeg tillater meg å nevne at på side 154 er Alf-Kondrad Wilhelmsen nevnt.  Det er ikke helt ufortjent, men han var nok ikke der på femtitallet, derimot er det en fin omtale av ham på side 118 av Roger Ness, tromsdalsfotballens siste amatør.  En fin og litt rørende historie.  Navnet veksles mellom å skrives med og uten D.  Korrekt er visstnok Alf-Kondrad.  Og når vi nevner TUIL så kan jeg sikkert kokettere med at jeg er den eneste tromsdaling som aldri har vært medlem av TUIL, men jeg var innom på noen fotballtreninger.  Jeg hadde alt da selvinnsikt nok til å forstå at jeg ikke hadde snev av teknikk og timing.

Jeg var invitert av Alf-Kondrad på en fotballhistorisk kveld her i november.  Jeg kunne ikke overvære alt, og de beste historiene fikk jeg nok ikke høre. Thomas Heide hadde om lagets opprinnelse. Her ble Fart nevnt, et navn av uviss opprinnelse og som ble erstattet av Radar etter krigen.  Jeg har en mistanke om at Fart har en opprinnelse i arbeideridrett og de var ikke i Norges Idrettsforbund og vil da ikke stå oppført med noen offisielle kamper, men som sagt, det er en mistanke og jeg skulle gjerne visst mer.

Men nok nå, boka er en informativ og artig bok og den forteller mye om stedet og om mennesker jeg kjenner og har kjent, og som alle har vært en del av det å forme Tromsdalens skoleliv, organisasjonsliv og idrettsliv. Som Toyni Heggås en gang sa: «Vi var med på alt i TUIL».  Kanskje savner jeg litt skolekorpset? Som John Bertinussen sa i en tale da de hadde jubileum, så hadde korpset fått lov til å beholde kommunevåpenet fra Tromsøysund kommune på uniformsjakkene da Tromsø kommune ble en del av Tromsøysund (pun intended).  Så for en «sentimentalist», som hun sier, eller en «old fart» som det sies at 60-åringer er, var dette en veldig trivelig bok å lese. Løp og kjøp.

“…og til det behøves ingen utdannelse” Et bidrag til debatten om mastergrad i spesialsykepleien

Operasjonssykepleie er den eldste i ABIOK-gruppen (Anestesi-, Barn-, Intensiv-, Operasjons- og Kreftsykepleie) og har hatt en utvikling fra å være en grunnleggendeoppgave som alle sykepleiere behersket (1), til dagens mastergradsutdanning. Selv om jeg videre i denne kronikken vil følge operasjonssykepleiens historie, er fellestrekkene med de andre ABIOK-spesialiseringene så mange, at deler av dette vil være likt for alle mastergradsutdanningene i spesialsykepleie.

I denne fagartikkelen vil jeg følge det mønsteret for tidsperiodisering som er benyttet av sykepleiehistoriker, dosent emerita Jorunn Mathisen, men tilpasset for utdanningen av operasjonssykepleiere (2). I tiden frem til 1974 var spesialelevene i operasjonssykepleie lærlinger på operasjonsavdelinger. Fra 1975 var det en bedriftsinterutdanning med rådgivende fagplan fra Norsk Sykepleierforbund [NSF] ved faggruppa Landsgruppe av operasjonssykepleiere [NSF-LOS]. I 1999 ble videreutdanningen i operasjonssykepleie et høyskolestudium underlagt Universitets og høyskoleloven og fikk rammeplan med forskrift (3). I samsvar med kvalitetsreformen i høyere utdanning, blir videreutdanningen i operasjonssykepleie kvalitetshevet til et mastergradsstudium. Fra 2022 er det innført Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialutdanningene (RETHOS)(4). Meldinger til stortinget og fagplaner for operasjonssykepleie er ikke analysert i detalj. Utvelging av detaljer er gjort for å fortelle denne historien. 

Lærlingtiden 

Utdanningen av sykepleiere har alltid vært diskutert og i endring. Fra oppstarten av den første utdanningen i 1868 gikk det 80 år før vi den 10. desember 1948 fikk den første sykepleieloven. Denne loven slo fast NSFs kamp for en enhetlig treårig sykepleierutdanning og at spesialiseringer i sykepleie skulle skje etter det (5). For tre av spesialiseringene var det statlige skoler, psykiatrisksykepleie, helsesykepleier og jordmor. For operasjonssykepleie var det ingen utdanning, der var det ett- og toårs tjeneste ved en operasjonsavdeling som kvalifiserte til stillingstittelen spesialsykepleier (6).

For faget operasjonssykepleie var dette ikke en god løsning. Spesialelevenes utdanning manglet egenprodusert teori og kvalifiserte lærer. I tillegg var Norge i ferd med å importere tanker fra USA der mangelen på operasjonssykepleiere førte til at det ble stilt spørsmål ved om det var behov for utdannete operasjonssykepleiere: «Operasjonssøstre skal jo bare rekke kirurgen instrumenter og til det behøves ingen utdannelse» (7). 

Svaret fra operasjonssykepleierne var at pasienter som skulle få utført kirurgiske inngrep trengte mer sykepleie og ikke mindre sykepleie.  Operasjonssykepleierne arbeidet selv for en enhetlig utdannelse for å sikre eget fag slik at kompetansen skulle være tilnærmet lik uavhengig av sykehus og landsdel (8). En fagplan for operasjonssykepleie ble utarbeidet av NSF-LOS og tatt i bruk i bedriftsinterne videreutdanninger ved flere av landets sykehus (9). Her var de to store sykehusene i Nord-Norge pionere. Nordlandssykehuset i Bodø ved å opprette en bedringsvidereutdanning i 1974 og UNN, Tromsø ved å ansette en pedagog som undervisningsleder(10: 6 januar 1975).

Bedriftsintern videreutdanning i operasjonssykepleie

Fagplanen fra NSF-LOS ble tatt i bruk fra 1974-75 og erstattet en rekke lokale undervisningsplaner i forskjellige sykehus.  Den bygde på de kristne og humanistiske verdier og vektla pasienters behov for sykepleie i et fag med store vitenskapelige og teknologiske fremskritt. Utdanningen hadde ingen mål om å fremme spesialelevens deltakelse i kunnskapsutviklingen. De skulle være «interessert i forskning» og få en firetimers innføring i forskning under elevtiden. For operasjonssykepleierne var det i tillegg viktig å ta avstand fra begrepet teknisk sykepleie og å vise at bruk av teknologiske redskaper i pasientpleien ikke kunne utføres uten omsorg for pasienten (9: 7, 11-13).

Utdanningsplanen utarbeidet av NSF-LOS var ikke godkjent av sosialdepartementet.  Den var rådgivende og ikke bindende for sykehusene. Videreutdanningenes mål var først og fremst å dekke sykehusenes eget behov for spesialsykepleiekompetanse (11).  Med kun rådgivende funksjon var den ikke et tilstrekkelig redskap for å sikre en enhetlig utdanning. Det var også et spørsmål om internutdanning i sykehus la for stor vekt på funksjonsdyktighet og medisinsk teknologisk-kompetanse uten å ta hensyn til «… etikk, sykepleie, vitenskapsteori og forskningsmetode» (12)?

I generalistutdanningen i sykepleie ble forskriftsfestet rammeplan innført alt i 1982.  Dette var en plan som var styrende for hva utdannelsen skulle inneholde. Selve innholdet måtte den enkelte sykepleiehøgskole utarbeide selv (2:186).  Et slikt riss ønsket NSF også som styringsverktøy for videreutdanningene i de kliniske sykepleiespesialiseringene. Den siste fagplanen som ble utarbeidet av NSF i 1989 fikk navnet rammeplan selv om den ikke var forskriftsfestet. I rammeplanen kom det inn et nytt og viktig punkt som ikke fantes i fagplanene av 1975. Spesialelevene skulle ha en fordypning i sykepleie som ga «…inspirasjon til videre forskning og fagutvikling» (13).  Videreutdanningens faglige profil var ivaretakelse av pasienten i et høyteknologisk miljø og fordypning i sykepleiefaglig problemstillinger. I et brev til sosialdepartementet av 02.04.1990, het det: «Målet må være å utdanne tilstrekkelig personell med de kunnskaper som til enhver tid trenges for å utføre de viktigste oppgavene i helsevesenet» (14: 02 april).  I rammeplanen fra NSF og brevet fra NSF ligger det to ting:

Spesialelevene måtte få undervisning som muliggjorde forståelse for forskning og fagutvikling.  Bruk av teknologiske nyvinninger har alltid vært en del av sykepleieryrket og nødvendig når nye behandlingsmetoder introduseres i pasientpleien (15).  Utdanningen måtte derfor sette elevene i stand til å bygge videre på skolelært kunnskap og å utvide kunnskapsgrunnlaget i samsvar med skiftende sykdomsbilder og vitenskapelige og teknologiske nyvinninger (16).  Men spesialsykepleie er ikke bare teknikk og prosedyrer. Den må som alle sykepleie utøves med moral og faglig skjønn, noe som igjen betyr omgang med pasienter og refleksjon over handlinger (17). Og det var denne kunnskapsutviklingen av spesialsykepleierens praksis, som rammeplanen av 1989 ville gi inspirasjon til.  

Beslutningen om overføring av de bedriftsinterne utdanningene til høgskole- og universitetssystemet fra 1999 ble gjort etter en omfattende vurdering (11).  Overføringens mål var å sikre faglig nivåheving og fortsatt utdanne for sykehusenes behov. Denne faglige nivåhevingen måtte nødvendigvis starte med personalet og det faglige innholdet, men endepunktet for utdannelsen var å sikre pasientomsorg etter nyeste kunnskap og i samsvar med nye behov (18). 

Rammeplanenes tid

Pasienters sårbarhet og komplekse behov for spesialsykepleie setter krav til spesialsykepleiers utøvelse av eget fag. Spesialsykepleie er ikke bare å vite hva du skal gjøre og hvordan du skal gjøre det. Skal spesialsykepleie være målrettet må den kunne begrunnes hvorfor. Ingen situasjon er helt lik selv om den har likhetstrekk nok til at vi gjenkjenner noe og kan anvende kjent kunnskap i en ny situasjon og få ny erfaring, eller praktisk klokskap (19). Spesialsykepleie er som sykepleien kompleks og med en stor kunnskapsutvikling . Redskapet for å utforske egen praksis med dens kunnskaper (epistêmê), dens ferdigheter (technê) og dens skjønn og bedømmelse av situasjonen (fronesis), er gjennom å dokumentere fagkunnskap med skriftlig arbeid (20).

Bruk av eksamen med felles case for alle spesialssykepleieelever i Norge og senere fagoppgaver, var benyttet som læringsverktøy i den tid da NSF-LOS utarbeidet og godkjente fagplanene. Ved overføringen av de bedriftsinterne utdannelsene til høgskolene, ble utarbeiding av en faglig relevant fordypningsoppgave, forskriftsfestet (21). 

Fellesemnet «Sykepleiefaglig fordypning og samfunnsvitenskapelige emner» i den nye rammeplanen, la vekt på tilegnelse av kunnskaper om forskning og systematisk fagutvikling. Studentene skulle tilegne seg kompetanse i å søke forskning, kritisk vurdere denne og anvende denne i egen praksis. Dette må ses i sammenheng med kravet om en faglig relevant fordypningsoppgave.  Fellesemnet ble ordrett bevart inn i den nye rammeplanen med forskrift som kom i 2005. Men da var stortingsmeldingen om «Kvalitetsreformen av høyere utdanning» tredd i kraft, og den fikk betydning for spesialsykepleierutdanningen.

Et av formålene med overføringen av bedriftsinterne utdannelser til høgskolene i tillegg til at de skulle styrkes faglig, var at de skulle gis vekttall for å kunne inngå i en akademisk grad (11). I en kort periode ble det en mulighet å gi sykepleiere med tre års utdanning og ett og et halvt års spesialutdanning den akademiske graden cand.mag. Med kvalitetsreformen ble gradsstrukturen endret til bachelor (tre år) – master (to år) – doktor (tre år). Videreutdanningene i sykepleie ble da post-bachelor og falt ut av det akademiske gradsystemet slik det var før perioden 1999-2002.

Kvalitetsreformen klargjorde kunnskapsgrunnlaget i spesialsykepleie på et bedre vis enn rammeplanene hadde gjort.  Rammeplanene klargjorde ikke i tilstrekkelig grad hva sluttkompetansen i utdannelsen var og at kravet til kompetanse endret seg. Med nye krav kom læringsutbytter som klargjør sluttkompetansen og at læring må skje hele (yrkes)livet. Denne klargjøringen er i overensstemmelse med NSFs arbeid helt fra 1912 for enhetlig utdannelse og klargjøring av hva en sykepleier kan (5).

Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS), og hva nå?

Generalistutdanningen som gir bredde, er i dag bachelor i sykepleie. Spisskompetansen i form av spesialisering i sykepleie skulle tilrettelegges for mastergrad under den forutsetning av at faginnholdet er på masternivå . Fra 2011 startet en omforming av den enkelte utdanningsinstitusjons fagplaner til å være på masternivå. Med innføring av Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) for ABIOK-spesialiseringene, er læringsutbyttene utformet etter deler av de prinsippene som NSF har arbeidet etter: De er enhetlig uavhengig av utdanningsinstitusjonen, de beskriver forventet sluttkompetanse, «de skal fungere fleksibelt med tanke på å endre kravene dersom kompetansebehovene i tjenesten endres» (22). 

I forhold til situasjonen rapporten beskrev i 1998, har ting endret seg, og noe har ikke endret seg.  Noen viktige endringer finner vi beskrevet i «Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2022-2032».  Regjeringens ønske er et styrket arbeid med samfunnssikkerhet «… gjennom forskning, innovasjon og utdanning».  Denne forskningskunnskapen kan ikke skapes ensidig i et akademisk utdanningsløp.  Spesialsykepleie er klinisk sykepleie i pasientnære relasjoner i spesialisthelsetjenesten (og i kommunehelsetjenesten). Det er her ny kunnskapsdanning skjer. Forskning er også en av sykehusenes fire hovedoppgaver. Redskapene til å systematisere og dokumentere skriftlig den nye kunnskapen som skapes i den pasientnære sykepleiepraksisen, er en mastergradseksamen.

I januar 2022 trådte nasjonale forskrifter for de respektive ABIOK-viderereutdanningene i kraft. I de nye forskriftene er det kapittel åtte for ABIO-sykepleie og kapittel ni for kreftsykepleie, som regulerer «Læringsutbytte for kompetanseområdet forskning, kvalitetsarbeid og formidling». Det er i disse læringsutbyttene studentene skriver frem sine undringer fra pasientmøtene og utforsker om sykepleien i møtet med pasienten i egen disiplin er kunnskapsbasert (23)?

Dessverre er forskriftene utformet slik at det pr. i dag gis mulighet til å avslutte studiet uten å avlegge en mastergradseksamen. Studentene får da yrkestittelen spesialsykepleier av arbeidsgiveren, men ingen akademisk grad fra utdanningsinstitusjonen de har studert ved og muligheten for videre forskerutdanning. Spesialisering i sykepleie er avansert kunnskap i pasientnær sykepleie.  En mastergradseksamen i spesialsykepleie er et nødvendig læringsredskap for å kunne dokumentere og sikre kunnskapsbasert pasientnær spesialsykepleie.  Formålet er å oppfylle samfunnsoppdraget ved å utvikle en kunnskapsbasert fremtidsrettet og bærekraftig helsetjeneste som ivaretar pasientene gjennom ulike faser av livet der de vil kunne ha behov for sykepleietjenesten fra spesialsykepleiere (23). Målet med den er ikke en akademisk tittel i selg selv.

Spesialsykepleiens hensikt har alltid vært ivaretakelse av pasienters behov for avansert sykepleie i komplekse behandlingssituasjoner (24). Et systematisk arbeid for å innføre enhetlige utdannelser for å imøtekomme behovet for avansert sykepleie har foregått kontinuerlig fra den første sykepleierloven i 1948 (5). Ved overføring av bedriftsinterne utdanninger til høyskolesystemet i 1999, ble utdanningen underlagt universitets- og høyskoleloven og forskriftsfestet. RETHOS av 2022 er et brudd med tradisjonen for kunnskapsutvikling gjennom en faglig fordypning i egen klinisk praksis gjennom en fordypningsoppgave og senere en mastergradsoppgave.

Mastergradseksamens krav til systematisk kunnskapsinnhenting ved hjelp av vitenskapelige metoder er en styrke for klinisk utøvelse av spesialsykepleie (23:67).  Å forskritfeste en mulighet til å avslutte et studium uten ervervelse av kunnskaper- om og ferdigheter i et systematisk forsknings- og fagutviklingsprosjekt, samt å anvende denne generelle kompetansen i klinisk sykepleie, er ikke en styrke for pasientbehandlingen. Den er en svekkelse av den forventningen om avanserte helsetjenester som samfunnsoppdraget spesialsykepleie innebærer.   Det er en også en svekkelse av kravet til kvalitetssikring av sykepleie og spesialsykepleie som NSF målrettet har arbeidet for siden 1912. 

Litteraturliste

(1) Nissen, R. Lærebog i Sygepleie for Diakonisser. Oslo: Gyldendal Akademisk; (2000) [1877]. s. 130-135

 (2) Mathisen, J. (2006). Sykepleiehistorie ideer-mennesker-muligheter. 2. utgave. Oslo: Gyldendal Akademisk:175-190.

(3) Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Rammeplan og forskrift – Videreutdanning i anestesi-, operasjon-, intensiv- og kreftsykepleie. Oslo: Norgesnettrådet; 2000

(4) Forskrift om nasjonal retningslinje for operasjonssykepleierutdanning.FOR-2021-10-26-3095. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2021-10-26-3095 (nedlastet 05.12.2022)

(5) Melby, K. Kall og kamp. Norsk sykepleierforbunds historie. Oslo: Norsk Sykepleierforbund og J.W. Cappelens Forlag A.S; 1990. s. 194-199.

(6) Ordrop, Elisabeth (1953). Hva ligger i uttrykket spesialutdannet sykepleier? I. Sykepleien, 1953 juli (13): 390.

(7) Hillestad, B. Rapport fra studiereise i Amerika. I. Sykepleien 1962, juni (9): 202.

(8) Lockertsen, J-T, Fause, Å. (2018). The nursing legacy of the Korea Sisters. I. Nursing Open 2018 (5): 94-100. https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/nop2.117

(9) NSFs Landsgruppe av operasjonssykepleiere. Forslag til revidert utdanningsplan for operasjonssykepleiere av 1975. Oslo: Norsk Sykepleierforbund; 1977. Utdanningsplanen av 1975 ble først godkjent av NSF 28 februar 1976 og utgitt i 1977.

(10)Gjendem, S. Brev til undervisningsleder Anne Simonsen. Tromsø: Sentralsykehuset i Tromsø; 1975 6 januar.

(11) Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Rapport ’98. Bedriftsinterne videreutdanninger i sykepleie: utredning om overføring til høgskolesystemet. Rapport fra arbeidsgruppe. Oslo: Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet; 1998.

 (12) Kvangarsnes, M. Sjukehusintern opplæring eller høgskuleutdanning?» Hovudoppgåve i pedagogikk. Oslo:UIO; 1995. s. 63.

13) Norsk Sykepleierforbund. Videreutdanning i anestesi-, intensiv-, operasjons- og røntgensykepleie. Fagserie 2/89. Oslo: Norsk Sykepleierforbund; 1989. s. 12. 

(14) Norsk Sykepleierforbund, Videreutdanninger i sykepleie. Til Sosialdepartementet. [NSF-LOS arkiv]. Oslo: Norsk Sykepleierforbund; 1990: 2 april

(15) Sandelowski, M. Devices & Desires. Gender, Technology and American Nursing. Chapel Hill: The University of North Carolina Press; 2000: 1-8.

(16) Smeby, J-Ch. Profesjon og utdanning. I: Molander, A. Og Terum, L.I.: Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget; 2008. s. 87-102.

(17) Elstad, I. Sjukepleietenking. Oslo. Gyldendal Akademisk; 2014: 192-196.

(18) Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Rammeplan og forskrift – Videreutdanning i anestesi-, operasjon-, intensiv- og kreftsykepleie. Oslo: Norgesnettrådet; 2000

(19) Aristoteles. (2013). Den nikomakiske etikk. Oslo: Vidarforlaget:153-173.

(20) Dysthe, O., Hertzberg, F. og Hoel, T. L.  Skrive for å lære – Skriving i høyere utdanning. 2. utgave. Oslo: Abstrakt; 2010: 15-23.

(21) Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Rammeplan og forskrift – Videreutdanning i anestesi-, operasjon-, intensiv- og kreftsykepleie. Oslo: Norgesnettrådet; 2000: 42-43

(22) RETHOS: Om retningslinjene. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2022 [hentet 30.11.22]. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/tema/utdanning/hoyere-utdanning/utvikling-av-nasjonale-retningslinjer-for-helse–og-sosialfagutdanningene/om-retningslinjene/id2569505/

(23) Heggen, K. og Kirkevold, M. Mastergrad i avansert klinisk sykepleie – «mastersyke» eller mestringskompetanse? I: Mausethagen S. Og Smeby J-Ch. (red.): Kvalifisering til profesjonell yrkesutøvelse. Oslo: Universitetsforlaget; 2017. s. 59-69 (dette s 68)

(24) Grøn, Kr. Og Widerøe, S. Lærebok i sykepleien. Oslo: H. Aschehoug & Co; 1926. s. 109.

På framhaldsskolen på Eidebakken

Hjemme i Oksvik var det ikke så mange bøker.  Onkel Erlings «Der leirilden luer» av Harry Macfie ( den stjal jeg, men jeg har kjøpt tilbake et eksemplar til onkel Erling). «Hardyguttene på falskmynterjakt» (den står bak meg), «Høyer opp og lenger frem», en oppdragende guttebok (står også bak meg), «Kong Arthus og riddarne hans» (fra Oksvik skoles skoleboksamling, aldri levert tilbake), «Erik Johnsaboka» (den var så medtatt at den er borte). Bibelen (selvsagt).  Og «Samfunnskunnskap for framhaldsskolen»; for onkel Kåre gikk på framhaldsskolen.

Onkel Kåres samfunnskunnskapsbok fascinerte meg.  Forsiden viste et Norge i forandring.  Industrisamfunnet som grodde frem symbolisert med rørgata som førte vann til kraftverket. Sildesnurperen med posebåtene på fjorden og det større skipet som kommer inn fjorden. Jordbruksbygda som fortatt er der.  Og samtidig stereotypien på norskhet. En gutt og en jente like lys og fager som Vangsguttene, mens onkel Kåre som resten av oss Lockertsenene, var like mørk i håret som Larris.

Innholdet i boka er skrevet i en tid da kjønnsrollemønsteret var et annet.  Mange menn i Lyngen gjorde som så mange andre i nord, de dro på sesongfiskeriene i Lofoten og Finnmark og veiarbeid om høsten for å få noen ører til å betale kommuneskatt. Kvinnen ble hjemme og fortsatte sitt arbeid for to. Samfunnskunnskapsboka er likevel tydelig på likeverdet mellom kvinnen og mannen:

«Mann og hustru plikter å hjelpe hverandre etter beste evne for å skaffe til veie det de trenger til livberging for seg selv og familien. Det arbeidet mor gjør hjemme, er like viktig som det arbeidet far gjør, enten han nå arbeider for lønn eller driver selvstendig næring.  Begge to og barna deres har krav på å leve slik som felles inntekt og eiendom gir høve til» (s. 11).

Det var ikke bare min onkel som hadde benyttet denne boka.  Ved siden av navnet Kåre Lockertsen skrevet med penn, står Rigmor Annie Berg skrevet med sirlig blyantskrift. Begge var de fra Oksvik. Onkel Kåre var av de venstrehendte som ble tvunget til å skrive med høyre hånd og det viste alltid på hans håndskrift. Bak i boka er det tegnet en kvinne og en mann. Jeg tror de tegnet hver sin figur, og så får vi andre gjette på hvem som gjorde hva.

Ikke alle Tromsdalinger var medlem av TUIL

«Du tuller med meg, ikke sant?». Jeg merket meg blikket fra siden og snudde meg lett mot henne og løftet det ene øyebrynet jeg kan lette og med alvorlig blikk sa jeg: «Nei, jeg gjør ikke det. Alle tromsdalinger var ikke medlem av TUIL». Jeg satte fra meg kaffekoppen med den beste malabar (eller var det Blå Java?) og gikk ned i kjelleren.

Etter litt leiting i stabelen av gamle prøver, avisutklipp, Billy og prospektkort fra den gangen vi skrev slike, fant jeg beviset mitt. Jeg tok det med opp og holdt det frem slik jeg innbilte meg at en virkelig advokat ville gjøre: «Bevis frue, jeg tilbyr deg bevis». Jeg la ned de fire arkene som var stiftet sammen i venstre hjørne foran henne. Den første og trolig eneste utgaven av klubbavisa for AK-59, utgitt i mars 1977. For alt jeg vet det eneste som fortsatt eksisterer.

Atletklubben av 1959 hadde eksistert i nesten 20 år da to da så unge menn fra Oslo, traff hverandre på brytetreninga, Edgar Hansen og Gunnar Eldjarn.  De var begge judoutøvere og kom til AK-59 for å gjøre noe og da startet de en judogruppe som del av AK-59. Der havnet mange tromsdalinger. Selv hadde jeg vært nede på noen TUIL-treninger organisert med fem eller sju på laget og i en serie der alle lag hadde engelske navn. Selv spilte jeg på Manchester United – som jeg uttalte slik det var skrevet helt til min søster hørte det og lo og lærte meg å si «Junaiti». Litt selvinnsikt hadde jeg og fant snart ut at der var jeg spurv i tranedans.

Jeg hadde hørt noen snakke om judo og at mange av ungene i gata var begynt med det. Det var Kjeldsenungene, Ken, Britt og Aud, det var Anne-Grethe Hemmingsen og Janne Hermansen, og så spurte jeg Britt om jeg kunne få være med? Og så kom Roger Nilsen og Kevin Wright fra klassen. Av de voksne var Trude Tønsvoll og Tom Pedersen og Nils Johan Sole. I 1977 var Nils Johan Sole formann. Hun så litt på avisutklippet og klubbavisa. «Det står her at Nils var Tromsø-gutt», sa hun. «Bare tull. Familien kom flyttende fra Nord-Troms og bosatte seg i Fløyvegen», sa jeg før jeg reiste meg og pekte opp mot huset, og så tok jeg like godt og pekte bort på huset der Kjeldsenungene var vokst opp og så Anne-Grethe og Janne.

Jeg satte meg ned med henne og hun spurte meg om vi drev med dette lenge? «Tre – fire år for de av oss som holdt på lengst, men det var mange andre lag og foreninger og når trening og musikkøvelser kom på samme dag, måtte det velges.  Mamma valgte Guttemusikken for meg». Hun så på meg med et lurt smil: «Du sa du var på TUIL-trening. Da var du jo medlem av TUIL du også». Jeg funderte litt på det. «Jeg betalte aldri kontingent og da gjelds det ikke», sa jeg. Men det slo meg at hun hadde rett. Jeg hadde vært medlem av TUIL likevel. Får håpe de ikke finner på å skal kreve inn ubetalt kontingent fra 1974, for med renter og purregebyr må det jo bli en enorm sum å betale.

Fakkeltoget i Tromsdalen på tidlig 70-tall.

Romjula kunne bli lang i Tromsdalen. Førstejuledag skjedde det ikke noe.  Andrejuledag skjedde det slettes ikke noe. Og slik kunne jeg fortsatt alle dagene.  Røddagene bare strekte seg ut i en uendelighet bare avbrutt av nok et kjøttmåltid der sausen nok var det jeg likte best, for saus det kunne han Pappa lage.  Han levde virkelig etter det gamle mottoet om at sausen starter du med seinest dagen før.

Var jeg heldig hadde jeg fått ei bok i julegave, det var slik Frederick Marryat kom inn i min bokhylle, og Stompa. «Les Stompa først og så Robin Hood», sa faren min, «gå ut og lek» sa mor min. Det var noe om stuegriser og det å sove over morgenseriene i jula som «The Mill On the Floss» og «Little Lord Fauntleroy».  NRK hadde et sterkt grep om min barndom – og jeg er trofast mot en barndomsvenn – selv om lineær-TV er borte. Og ute var det kjedelig.

Etter at røddagene hadde glidd forbi i den lange rekka av kjedsomhet nærmet Nyttårsaften seg.  Vi hørt rykter om at noen store gutter, og da helst Pelle Saur, hadde kruttkjerringer, men sikker var vi ikke vi som gikk rundt ned i Krysset og lengtet etter at noe skulle skje. Vi drømte om å ha noe som lagde smell slik det ryktes at kruttkjerringene til Pelle gjorde, men noe slikt skjedde aldri. Kanskje hadde noen som hadde vært «kjøttunger» på Kilpis kjøpt noen? Noe måtte da skje.  Og noe skjedde!

«Vi skal ha FAKKELTOG».  Hvordan kunne jeg ha glemt fakkeltoget vi pleide å ha på Nyttårsaften?  Endelig ble det bruk for både fakkel, stjerneskudd og den lille eska med Bengalske lys som far min av en eller annen merkelig grunn hadde kjøpt meg. Telefon var en ukjent ting, det var bare Gudleif og Jørn-Petter Aronsen som hadde slikt hjemme siden far deres var i utenriks.  Vi andre stod i kø og ventet på at dette vidunder som brakte sivilisasjonen nærmere skulle komme. Ordet om fakkeltoget gikk fra munn til munn ved at de eldste barna kom på dørene og opplyste om tid og sted og hvor ruta skulle gå.  Det siste var særs viktig for da kunne mødre og fedre komme ut med Kodaken og X-cuben.

Dette året var det Janne Hermansen og Britt Kjeldsen som organiserte det og vi møtte villig opp.  Verneutstyr fantes ikke. Det var bare beskjed om «ikke bruk den nyeste boblejakken», for gnister kunne brenne hull i den. Britt leier på Trine, niesa til Alf-Kondrad Wilhelmsen, da het hun Johansen, i dag Førde, og Alf går bakom.  Selv går jeg som nummer tre bak Janne og bak med går Jørn-Petter, men hvem som går foran meg kan jeg ikke se. Det er ikke Gudleif, for han var større enn Jørn-Petter.

Fakkeltoget vårt gikk langs Åsvegen og så litt ned i Skarvegen der vi snudde i bakken like nedenfor huset vårt og så opp Åsvegen igjen og ned mot krysset i Myrvegen og så tilbake og opp Fløyvegen og langs Ringstadvegen og ned Bjerkengvegen.  Da hadde alle mødre og fedre hatt anledning til å ta bilder og å høre oss synge, for vi sang når vi gikk der og ønsket det nye året velkommen.

For å fortsette en slik tradisjon som et fakkeltog er man avhengig av voksne, eller som med oss, de eldre ungene. Janne er riktignok bare ett år eldre enn meg, men hun var nå av de store jentene og da først Lisbeth og søstra mi Bibbi var blitt for gammel og så Janne og Brit var blitt for gamle, var det det bare vi guttene igjen.  Og vi fikk ikke det ikke til.  Vi prøvde litt, men det var ikke så artig når de store var blitt litt for store til å være med.  Mest var det at vi gikk og prøvde å huske «den sangen vi sang i fjor».   Den som hadde så artig tekst og var noe med «mørket og Nordlyset»?  Ingen husker lenger den sangen, bare at vi hadde fakkeltog og det var artig så lenge de store organiserte det og var med.

Dro onkel Sigurd på fotballkamp?

Fotball og lokalpatriotisme henger i hop som salt og pepper. Et fotballag som mister sin lokale tilhørighet mister sitt publikum.  Uansett hvor mange spaltemeter en sportsjournalist klarer å vri ut av intetsigende hendelser så vekkes ikke interessen. De er ikke «vårres».  Dette blogginnlegget skal handle om min onkel, det vil si, ikke min onkel Erling (som forresten er 78 år i dag når dette skrives), men min grandonkel Sigurd Einar Lokkertsen.

Sigurd het egentlig Einar Sigurd og var navngitt etter en avdød bror som het Sigurd Einar og det ble også onkel Sigurd omtalt som i dagliglivet fra han ble født i februar 1890 eller 1891, Sigurd Einar Lokkertsen.  Født på Flatvollen i Pollen på en husmannsplass under sin morfars gård.  Gården er så langt jeg vet fortsatt i hans families eie. Han mistet både sin mor – Berit Cecilie Pedersen -, sin farmor og mange søsken i tuberkulose. Kun han, Victoria som reiste til Amerika og Laura som etter sin mors død vokste opp hos Karina Pedersen – matriarken i Skibotn -, vokste opp fra det kullet.

Da oldefar giftet seg på nytt fikk han fire nye søsken, men bare tre levde opp.  Elida som giftet seg med Mathis Seppola, min bestefar Hjalmar Edvin og tante Signe som giftet seg med Fritjof Dreyer. Laurits døde før tante Signe ble født.  Sigurd var 19 år da min bestefar ble født i 1909 og var trolig den som lærte bestefar familieyrket.  Sammen drev de «Brødrene Lokkertsen skomakeri».

Arkivsporene etter Sigurd forteller at han en stund er på Fagerbakken i Ramfjord hos familien Steinnes.  De var hans slekt på morssiden i likhet med «Post-Peder», et navn jeg bare har hørt onkel Erling og min far Edvin Sigvald (navngitt etter sin far og Sigurd) bruke. Da drev Sigurd fiske.  Etter det far min sa var han partseier i en fiskebåt som de mistet i en konkurs. En trist affære fordi det førte også til tap for hans svigerbror, Lauras mann Aksel Seppola, som hadde kausjonert.

Sigurd flyttet etterhvert fra Pollen og bygde seg hus på Lyngseidet.  Der bodde han til sin død i 1953 og det var i kjelleren  det huset han drev skomakeri sammen med bestefar.  Huset er revet nå, men det var i familiens eie til utpå 70-tallet da Bestefar solgte det til bror til Anna Berg. Fra der det stod litt oppe i bakken over Lyngseidet over den gamle bensinstasjon på andre siden av den gamle kinoen, er det kort vei til Geitnes der Karnes spilte sine fotballkamper.

 Vi har ikke så mye etter Sigurd. Han var aldri gift og var trolig aldri sammen med noen kvinne etter det oldemor Mathilde (Gønø-Tilda) sa. Symaskinens hans fra 1923 (står i kjelleren her hos oss i Skarvegen) og hans almanakk fra 1946.  Og det er i den almanakken jeg finner opplysninger om ham som forteller meg noe om han som person.  Sigurd gjorde ikke mange opptegnelser i den, men de som er der er gir et godt tolkningsgrunnlag. Her skal jeg gi to av dem og den yngste først.

23 juni 1946 skriver han at minnestein over Lyngen læstadianernes store predikant, Erik Johnsen, skal avdukes.  Dette var trolig en viktig begivenhet for han.  Etter Johnsens død under krigen gikk det en vekkelse over Lyngen, men trolig var Sigurd læstadianer før det.  Alle konfirmasjonsdatoer i Lyngen er også ført opp. Dette kan være fordi kirkehelger var viktige begivenheter og slekt og venner kom. Skibotn hadde bare kapell så Seppola- og Grapeslektningene pleide å bo hos Sigurd og etterhvert oldemor Mathilde under konfirmasjonsundervisninga.

Sigurd var interessert i fotball.  2 juni har han ført inn «Karnes og Skibotn Fotballkamp». Ved hjelp av Karnes ILs egen historiker Johnny Arne Hansen, har jeg fått opplysninger om den kampen og om Karnes.  Fotballaget Karnes ble stiftet i 1933. Det var borgerskapets lag og hjemmebanen lå på lensmann Rivertz eiendom.  Lenger inne i fjorden ble arbeiderklassens lag stiftet samme år. Lyngen AIL spilte sine kamper på Polleidet.  Sigurd var i likhet med min bestefar og far født i Pollen, men det ble det borgerlige Karnes som ble hans lag.  Det er slik det blir med lokaltilhørighet.  Han bodde ved Karnes og holdt med de som var «vårres».

Kampen i 1946 var en vennskapskamp.  Omgangene var på 35 minutt. På laget i 1946 finnes mange kjente slekter fra Karnes, Oksvik og Mellomjord.  Liebeck, Leiros, Jensen og Forfang. Selve kampen endte 1-1.  Kanskje et godt resultat med tanke på at det var en vennskapskamp og at Sigurd gjennom sine to søstre Laura og Elida hadde stor slekt i Skibotn?  Eller ville han ha likt å se at Karnes vant dette lokalderbyet mot Skibotn?  Lokalpatriotisme er sterke krefter.

Nå skal jeg avslutte med litt ukjent familehistorie som Johnny fortalte meg. Jeg visste at pappa hadde spilt for Karnes. Han var ikke rare fotballspilleren sa han. En innbytter (velkjent i min gren av familien). Det er bare mitt søskenbarn Britt-Elin som har vært aktiv – hun spiller vel fortsatt i en alder av 56 år?  Johnny kunne fortelle meg at både min far og onkel Erling hadde spilt kamper for Karnes.  Onkel Erling var en habil løper og vant den første Lyngenmila. At han hadde spilt fotball var ukjent for meg.  Onkel Erling står oppført på Karnes adelskalender med fire kamper.  Far min, Edvin, har dobbelt så mange. Han står oppført med åtte kamper på adelskalenderen.  Ikke så mange kamper vil nok noen si, og det er sant. Men Lokkertsen/Lockertsen er en del av lokalhistorien til Karnes IL.

Jeg sitter igjen med ett spørsmål som jeg kanskje ikke vil få svar på: Kom onkel Sigurd seg til Skibotn og fikk se Karnes spille 1-1 på bortebane?

“Sammen alene” – å løp et virtuelt løp

Jeg deltok ikke i det første Midnight Sun Marathon 1990, jogging var nytt for meg, faktisk noe jeg hadde begynt med i vår månedene samme år.  Men stemninga med avisoppslag med Ole Andreassen fra en av de opprinnelige stifterne, TUIL, var med å vekke lysten til å delta.  Ole skulle selv løpe Reebok-mila.  Det var litt tungt å være bortreist og bare få rapporter fra venner som hadde løpt.  Noen hadde fått sponset sko fra arbeidsgiver og noen hadde til og med løpt maraton!

Året etter var jeg på plass. Startnummer og deltakergave ble hentet på Lillescenen på Kulturhuset i Tromsø.  Et hvitt håndkle fra Reebok.  Jeg har det fortsatt, så det var god kvalitet på det. Milløypa gikk til Sydspissen og tilbake Mellomvegen og mot Dramsvegen. Jeg kom inn på ei tid på rundt 48 minutt.  Så fulgte noen år der målet var å slå Ole Borch – det gjorde jeg aldri, men jeg fikk et nytt mål: «Under 40 før 40».

Jeg ble satt ut av sykdom noen år.  Det var umulig å løpe selv og suget etter å løpe i Tromsdalen ble bare sterkere og sterkere.  Men så slapp sykdommen taket etter seks år.  Da jeg var 38 løp jeg mila på 42 minutt. Året etter nådde jeg mitt mål.  Mentalt forberedt og smekkfull av pasta og ris løp jeg mila på 39:50. Nesten 40, men under 40 før 40.  Dessverre hadde MSM det året aldersinndeling etter fødselsår og jeg ble registrert i klassen 40 – 45 selv om jeg bare var 39 år.

Med Mørketidsløpet ble det halv maraton på meg.  Og så kom det en løpeglad kar fra Tromsdalen opp i samme aldersklasse som meg.  Tore Nordnes løp godt og selv med gode tider på mørketidsløpet og MSM i juni på 1:20, så kjente jeg at jeg ikke hadde lyst å ligge bak hans rygg hele tiden. Og var jeg ikke litt stiv i lårene? Jeg spurte Maria Nordfjell om jeg skulle våge meg på maraton? Lørdagen løpet gikk byttet jeg fra halv til hel.

Vidar Gjerdrum advarte meg om at maraton var tungt og dette med å møte veggen. «Du trenger ikke varme opp før maraton. Du løper deg varm de første kilometerne», sa han.  Jeg løp ut sammen med ham. Ved Grandhjørnet spurte jeg ham om det var tilrådelig å sette opp farta?  Han svarte at om jeg kunne var det bare å løpe.  For en opplevelse det var! Over brua og mot Tromsøsvingen og på tilbakeveien, to småjenter på Innlandet som hadde laget sin egen drikkestasjon. Klart jeg tok et glass.  Minuset var de som stod ved Åsgård naustet og røykte. Og ikke visste jeg at stigninga ved Olav Aakre var så bratt.  Men så kom sjarmøretappen.  De som heiet og Saskia Van Heusden som stod med navneliste og heiet personlig. Da speaker Asgeir Moberg sa navnet mitt og «Nummer ti i din klasse, velkommen skal du være» da jeg passerte Gerard Holthe var det som å bli båret inn.  Jeg løp tre maratoner etter det, men tiden på 3:20 fra min første slo jeg aldri.

«Hvor skal du?», spurte hun. «Jeg skal ut og springe Midnight Sun Marathon, mila». «Det er da avlyst. Og her?». Avlyst, ja, men med mulighet til å løpe hvor du vil og når du vil – bare begrenset av tiden for midnattssola i Tromsø. Årets mil løp jeg i Breivikbotn på Sørøya i traseen til Åfjordmarsjen.  Fra hennes hjemsted og opp Dønnesfjordvegen og så med stigning til Dalvatnet og så litt slette før stigninga opp mot Åfjordvatnet. Det stoppet jeg og tok et bilde av frykt for at GSM ikke skulle registrere lengda.

Det var ingen tilskuere her, men her hadde jeg virkelig hare.  Den løp ikke foran meg, den nærmest hoppet ut av veien da jeg løp opp og Åfjordtykjen så jeg ikke.  På øret hadde jeg Språkteigen.  Siste del var arkivopptak med Finn Erik Vinje.  Han snakket om «teknikk» og «teknologi» og hvordan vi hadde antatt engelsk forståelse av ordet teknikk.  Som operasjonssykepleier har dette interessert meg mye.  Etter fullført mil på 1:00:54 ringte jeg han opp.  Vinje var gjestfri og vi hadde en hyggelig samtale om språk og teknisksykepleie.

Etter å ha registrert min tid i det virtuelle løpet har jeg sett andres tid.  For å omskrive boktittelen «Alene sammen» (Cutting for Stone), så har dette vært «Sammen alene».  Jeg har løpt alene, men sammen med andre og ser at jeg ble dyttet ned fra en fjerdeplass i min klasse til femteplass. At det ble sist i klassen 55-59 år trenger jeg ikke nevne.  Men det så artig at jeg like godt betalte nye kr 190,- og løpe likegodt Coop mini-maraton «Sammen alene» med andre MSM-entusiaster. 

Fotballkamp i hjemmepåsken

«Ikke forstyrr meg nå. Jeg er midt i en viktig fotballkamp!». «At det var?», spurte jeg.  Jeg kunne ikke vært mer forbauset over hennes ord enn om hun hadde sagt nei takk til nytrukken etiopisk kaffe. De middels kokte eggene til ‘hjemmepåske-frokosten’ ble satt på bordet, før jeg fortsatte med å skjenke tevannet. «Kommer du?», spurte jeg litt utålmodig. Det var sånn at jeg kunne høre hvordan hun motvillig reiste seg fra TV-stolen før jeg hørte hennes hissige skritt på tur inn til spisekroken til det oppdekte bordet.

«Dette bekrefter det jeg hele tiden har sagt om hvorfor jeg ikke gidder å se på TIL-kamper.  Lokalpatriotismen og tilhørigheten mangler» sa hun, før hun fortsatte «jeg ser på The English Game».  Hun halshugget eggeskallet før hun bestemt satte teskjeen i egget. «Fotball må bety noe. Jeg er fascinert av å se hvordan det startet og hvordan den utviklet seg så forskjellig i arbeiderklassen og i overklassen». Hun løftet litt på hodet og la til: «Og hvor viktig den var for arbeiderklassen».

Vi ble sittende og prate om serien The English Game, ikke bare fordi vi som alle andre tromsdalinger har pålagt selvisolasjon og påfølgende Nettflixbruk, men rett og slett fordi det er en god serie.  Jeg fortalte at jeg etter å ha sett den hadde blitt sittende å søke opp personer og fotballklubber på wikipedia, «og de eksisterer fortsatt», avsluttet jeg med.  Jeg fortalte at både Darwen F.C. og Old Etonians A.F.C. fortsatt spilte kamper, men i andre serier enn det profesjonelle ligasystemet.

«Jeg er jo litt old school» sa jeg, «jeg spiller fortsatt fotball slik Lord Kinnaird gjorde det». «Faktisk vil nok Lars Einar Mathiasen opp i Ringstadvegen hevde at jeg videreutviklet Lord Kinnairds stil og gjorden den til en kunstform». «Du så hvordan de angrep i samlet tropp?» spurte jeg. «Ja» svarte hun. «Lord Kinnaird drev med noe de kalte ‘hacking’. Det var tillatt å sparke motstanderne på leggen. Lord Kinnaird var flink på det. Jeg var en mester!». 

Hun tok opp hvordan TIL hadde solgt unna spillere de burde beholdt og sa at hun av og til følte at det var så få lokale igjen på TIL at: «Du har lest at de tidligere hadde en garderobe for de lokale og en liten en for ‘bonan’. Nå er det så få bygutter igjen i TIL at han som er igjen i dag sitter i den lille garderoben for ‘bonan’.  Jeg lo litt til bildet og spurte: «Men om lokalpatriotisme er viktig, kan du ikke begynne å holde med TUIL?».  Hun løftet blikket og satte øynene i meg: «Jeg sa ikke at jeg er interessert i fotball.  Jeg er interessert i dens historie».

Takk til husmorkurset i Vardø. Et 65-årsminne.

Det finnes vel knapt et husmorvindu igjen i de norske hjem, for husmødrene, de er vel helt borte etter 1960-tallet?  Mor mi var feminist og en som argumenterte for kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp og for menns og kvinners rett til å elske sitt eget kjønn tidlig på 1970-tallet (jeg vet det, for jeg var tilhører til en opphetet diskusjon mellom min mor og hennes mor om det temaet). Men før det var hun husmor, en kvinne med ansvaret for et hjem. Og til det måtte man ha skolegang og kurs.

Husmorskole og husmorkurs – og mamma hun hadde begge deler. I 1953-54 var hun på Frekhaug og for akkurat 65 år siden i dag, den 21 januar 1955, var hun på husmorkurset i sin hjemby, Vardø.  Skolegang og kurs som har satt spor i familien Lockertsen.  Ikke så mye for at vi noen gang fikk så mange fortellinger fra verken kurs eller skolegang, men akkurat som Hanna Winsnes «Husholdningsbog for tarvelige Familier i By og Bygd» ble en kokebok for de mer tarvelige på 1860-tallet, ble Ingrid Lockertsen (nee Skotnes) kokebok den nest mest leste bok hjemme hos oss. Kun Kristin Lavransdatter er mer lest. Det skyldes at både mor mi og søster mi, ho Bibbi, leste Kransen, Husfrue og Korset, igjen og igjen.

«Hvor er kokeboka til ho mamma?» var et gjentagende spørsmål hjemme hos oss. For der fant vi alt. Det var enten skrevet ned eller klipt ut fra et ukeblad, eller skrevet inn med en annens håndskrift, for som en god venn fra Bergen sier: «Den som ikke deler kakeoppskrifter med meg er ikke min venn».  Og da var det helst oppskrifta på krumkaker som var viktig og konfektaker.  De siste var småkaker laget etter ei oppskrift sendt inn til et ukeblad av Gulborg Maurice fra Bekkelagshøgda.  Tro meg, ukas premie på kr 50,- fortjente hun!  Aldri en desember uten en tur til Ecorn etter Demerarasukker og baking av disse fantastiske småkakene.

Neste oppskrift er fra Husmorkurset i Vardø er datert 7 februar 1955.  Finsk mjød. Jeg tror den ble prøvd hjemme hos oss en gang. Og når jeg sier en, så er det akkurat det jeg mener. Odøren fra den drikken var vel ikke en duft, men heller en lukt. Oppskriften som dukker opp ved siden av har ikke noe med mjøden å gjøre. Den tror jeg havnet der fordi skrivebøker var et knapt gode, og da måtte plassen utnyttes.  Når jeg tar med oppskrifta på Finsk mjød som ingen nålevende i familien har drukket, er det fordi den skrevet på en annen dato som har føyet seg inn i familiehistoria vår. 7 februar 1959 giftet mor mi seg med far min i Lyngen kirke.

Trenger man en håndskreven kokebok når som vi kan google og finne alt og lese alskens blogger?  For et dumt spørsmål. Det minner om det Richard Herrmann skrev om den amerikanske parlamentarikeren på besøk i London som kommenterte at Themsen ikke var mye å skryte av sammenlignet med Mississippi. Han fikk svar fra sin britiske kollega: ‘Mississippi er bare vann. Themsen er flytende historie’.  Blogger og oppskrifter på nett er bare mat. Mammas håndskrevne kokebok er historie