Ei jul for riktig lenge siden

Det handler ikke om ei jul for riktig lenge siden.  Overskriften er bare for å vekke interesse.  Ingen vil lese om denne julen, derfor heter dette kåseriet «Ei jul for riktig lenge siden», men det handler like mye om denne julen som den handler om ei jul for riktig lenge siden. Kanskje kunne jeg bare skrevet «ei jul som alle andre», for det er det jeg helst vil ha, en helt normal jul som skiller seg bare litt ut fra andre juler, men som for det meste oppleves like trygt og gjenkjennelig som andre juler.

Jeg har ikke lyst å oppleve så mye nytt, jeg er skrudd sammen slik at jeg vil oppleve det samme en gang til. Som at sola endelig kommer tilbake over Salen og skinner inn gjennom vinduet i døra her på toppen av Pølsesvevet, men det skjer først langt ut i februar og det er lenge etter jul og dette var først og fremst om jul, denne og de for riktig lenge siden jeg tenkte mest på da. Som kakebaking og at det kunne starte for sent. Og moderen startet sent. Først etter 10. desember kom vi i gang.

Av mor mins kaker er det bare konfektkaker jeg baker i dag.  Oppskrifta måtte i mange år forandres.  Den originale hadde 150 g Demerarasukker og det forsvant fra Ecorn før kaffebarene sendte det rett tilbake i butikkhyllene. Så nå er den på plass i oppskrifta sammen med 150 g hvitt sukker.  300 g sukker i en liten porsjon er mye. Da jeg spurte mamma om hvordan det var med bare hvitt sa hun at de ble litt mindre seig uten Demerara.  Det tror jeg er sant.  I år bakte jeg dem før 1. desember og så en gang til.  Akkurat den kakeoppskrifta har Inger Anette, min grandniese, fått, så det er vi som holder den familietradisjonen i livet.

Når jeg snakker om Ecorn så er nesten alt ved det gamle der også.  Aleksander, Gaute og Kåre må jo ha jobbet der siden de ble konfirmert eller deromkring, men også det er trygt og godt. De kjenner alle Dalinger og vet hvor alt er, skjønt sist jeg ba om hjelp fra Kåre jukset han litt.  Jeg spurte etter svart edamerost og han tok frem telefonen, eller noe slikt, og kunne fortelle når den ble levert og hvor mye de ville få inn.  Litt skuffet ble jeg fordi jeg trodde at han hadde alt i hodet. Men glem nå det. Det skjer annet på Ecorn.  Har dere sett fiskedisken?

Fiskedisken på Ecorn har gått gjennom en rennesanse. Jeg liker ikke forandringer og da den nye ferskvaresjefen flyttet rekene fra venstre mot høyre ble jeg først litt urolig, men etter hvert som hun har satt sitt fingeravtrykk på fiskedisken er den blitt helt fantastisk å se på.  Selv når jeg ikke skal ha fisk må jeg se på den bare for å beundre den estetiske nytelsen hun har skapt der.  Jeg har til og meg skrytt av den på en pedagogikkkonferanse, ikke fordi fiskedisker var tema, men fordi jeg spiste lunsj med en professor fra akvakultur ved Nord universitet og da ble fisk og oppbevaring av fisk et naturlig samtaletema.

Det var der i frysedisken jeg her for litt over en uke siden så et for meg, nytt produkt – tyttebærsild.  Silderetter er jeg vant med og mange gode har jeg smakt, men dette var en opplevelse av de sjeldne.  Jeg kjøpte ikke der, jeg googlet og lagde selv. Oppskrifta var enkel. Laken samme som ved sursild, tilsett fint snittet løk, dill, en skje helpepper og tre skjeer tyttebær, ett laurbærblad og ei skje sitronskall. Dalen har jo bugnet av bær de siste årene så tyttebær hadde jeg nok av i fryseren. Det ble så vellykket at jeg måtte lage en porsjon til. Det var den nye delen av jula.

For riktig lenge siden var det ikke lov å gå på besøk til naboer første juledag.  En gang gikk jeg inn til Roy-Hugo, det må ha vært jula -73. Mor mi var ikke blid. Apropos Roy-Hugo.  De flyttet til Skjervøy sommeren etter, men fortsatt sier vi «Roy-Hugo huset» når vi som har bodd der en stund snakker sammen. Huset har riktignok hatt fire eiere og seks leietakere etter 1973, men noe henger igjen. Når Roy-Hugo som var ett år eldre enn meg, huskes godt, så var det fordi han innførte noe nytt hos oss. 

Jeg hadde aldri hørt om julestrømpe før han fortalte om det.  Konseptet var helt i min smak.  En strømpe fylt med litt godteri, en flaske Solo og et juleblad til nytelse på julaftenmorgen. At jeg var meget klar over at julenissen ikke eksisterte og strømpen var forsvarets grå, la ikke demper på gleden jeg følte helt til jeg var litt for gammel til å synes at Knoll og Tott egentlig var så morsom. Det kjøpes likevel hvert år.  Akkurat som tegneserien Billy.  Av den har jeg vel 40 årganger. Stakkars den som en gang skal rydde boet etter meg. At jeg har samlet på noe så ubrukelig som Billy skyldes ikke julestrømpen skjønt sikker kan man aldri være.

Første juledag brakte også med seg en årlig happening som nå er borte.  Alf-Kondrad og Stig Ture stod i krysset og slo pasninger til hverandre hver eneste første juledag. Ikke at de er sluttet med å slå pasninger til hverandre og for alt jeg vet står de i dag i TUIL-hallen og sparker ball?  Eller kanskje de begge har begynt med det samme som Per Johansen, «gå-fotball»?  Hvordan Per som aldri går i annet tempo enn lett jogg kan senke farten til å gå for å spille fotball, er et mysterium for meg. Konseptet høres makelig ut, men en dag skal jeg se på en kamp (det har jeg lovd meg selv) og da skal jeg ha med meg ei bok å sitte og lese imellom hver gang noe skjer, for bok det får jeg alltid til jul, både denne og i ei jul for riktig lenge siden.