“Med utsikt mot Pølsesvevet” (del 1)

«Du er en sentimentalist», sa hun mens hun la ansjos på sitt posjerte egg.  Egget var ellers fra Gammelgård på Sørøya, men det er en digresjon.  Bemerkninga kom da jeg spøkefullt sa at jeg fra i dag til i morgen gikk fra å være «eldre junior til senior på bare ett døgn».  Det har seg nemlig slik at vi i offentlig ansatte får en ekstra ferieuke det året vi fyller 60 år, og i 2024 blir vi 1964ere 60 år. Men det var hennes bemerkning under frokosten på 2023s siste dag.

«Du tror alt var så mye bedre før.  Det er bare nostalgi», fortsatte hun.  Jeg tror hun på en pen måte forsøkte å si at jeg levde opp til diktet «On Becoming an Old Fart», en litt brysom mann som mener alt var bedre før og at unge har det altfor lett. Hun kan ha et poeng, det skal hun ha og å være en «sentimentalist» er litt bedre enn «being an old fart», skjønt resultatet er det samme.

Jeg fikk den i julegave, boka «Tromsdalen-nostalgi» av Eivind Bråstad Jensen og Jonny Hansen.  Den levde opp til forventningene og var et fint gjensyn med steder og mennesker. Selvfølgelig var det noen skjønnhetsfeil.  Pølsesvevet er ikke nevnt. Jeg lette mange år etter navnet og spurte de litt eldre som Bjørn Sivertsen og Odd Bårdsen. «Navnet var der når vi kom» og «jeg husker ei lang slya de kalte pølsa som brakk foten der», svarte de.  Først da jeg leste Viggo Strandmos reportasje fra Pølsesvevet, fante jeg opphavet til navnet.  Pølsesvevet er navngitt av Eivind Bråstad Jensen.

Edvin Pettersen som hadde gård lenger opp i dalen skulle jeg gjerne visst mer om.  Far min fortalte at han hadde et fast sted i le for vind når han gikk på ski, Edvinhålla.  Dessverre har jeg aldri klart å finne ut akkurat hvor det var.  Jeg leste bare en gang i hytteboka til Steinbøhytta en som skrev at de hadde gått via Edvinhålla oppover. Jaro er nevnt, der jobbet bl.a. Ragnhild Vik som er nevnt som ildsjel i boka.  Det som ikke er nevnt er at da Jaro gikk konkurs startet noen av de ansatte der Thorheim snekkerverksted. Løvlands snekkeri er nevnt.  Det lå på Innlandet og far min drev sitt eget snekkerverksted der en stund. De lange høvlene som Løvland hadde benyttet for å rette ut bord til likkister imponerte meg og jeg lekte de var biler og skrudde på «rattet», får håpe far min ikke fikk ødelagt for mange bord av min skruing.

Losjen var ikke så mye benyttet i min generasjon. Jeg var der bare en gang på en eller annen slags juletrefest med klassen min. Den ble arrangert av Aslaug Berg som var mor til Kristin i klassen min.  Aslaug var gift med skolemannen Lars Berg som har fått et eget kapitel i boka. Om noen vil lese om mor til Aslaug har Kari Bjerck skrevet «Distriktsjordmor Helfrida Nordvågs håndavtrykk i den nordnorske kvinnehistorien» i Åshild Fauses bok «Glimt fra sykepleiefagets historie.  Ikke akkurat fra Tromsdalen, men Finnkroken var del av Tromsøysund kommune, så det holder nesten.  Avholdstanken er ikke like sterk i dag, men det er vel ingen tvil om at Arnold Johansen, Hjalmar Ruggevik og Aslaug Berg, la ned et stort arbeid der?

Fra min generasjon er det ikke nevnt så mange, som naturlig er. Men jeg tillater meg å nevne at på side 154 er Alf-Kondrad Wilhelmsen nevnt.  Det er ikke helt ufortjent, men han var nok ikke der på femtitallet, derimot er det en fin omtale av ham på side 118 av Roger Ness, tromsdalsfotballens siste amatør.  En fin og litt rørende historie.  Navnet veksles mellom å skrives med og uten D.  Korrekt er visstnok Alf-Kondrad.  Og når vi nevner TUIL så kan jeg sikkert kokettere med at jeg er den eneste tromsdaling som aldri har vært medlem av TUIL, men jeg var innom på noen fotballtreninger.  Jeg hadde alt da selvinnsikt nok til å forstå at jeg ikke hadde snev av teknikk og timing.

Jeg var invitert av Alf-Kondrad på en fotballhistorisk kveld her i november.  Jeg kunne ikke overvære alt, og de beste historiene fikk jeg nok ikke høre. Thomas Heide hadde om lagets opprinnelse. Her ble Fart nevnt, et navn av uviss opprinnelse og som ble erstattet av Radar etter krigen.  Jeg har en mistanke om at Fart har en opprinnelse i arbeideridrett og de var ikke i Norges Idrettsforbund og vil da ikke stå oppført med noen offisielle kamper, men som sagt, det er en mistanke og jeg skulle gjerne visst mer.

Men nok nå, boka er en informativ og artig bok og den forteller mye om stedet og om mennesker jeg kjenner og har kjent, og som alle har vært en del av det å forme Tromsdalens skoleliv, organisasjonsliv og idrettsliv. Som Toyni Heggås en gang sa: «Vi var med på alt i TUIL».  Kanskje savner jeg litt skolekorpset? Som John Bertinussen sa i en tale da de hadde jubileum, så hadde korpset fått lov til å beholde kommunevåpenet fra Tromsøysund kommune på uniformsjakkene da Tromsø kommune ble en del av Tromsøysund (pun intended).  Så for en «sentimentalist», som hun sier, eller en «old fart» som det sies at 60-åringer er, var dette en veldig trivelig bok å lese. Løp og kjøp.