Romjula kunne bli lang i Tromsdalen. Førstejuledag skjedde det ikke noe. Andrejuledag skjedde det slettes ikke noe. Og slik kunne jeg fortsatt alle dagene. Røddagene bare strekte seg ut i en uendelighet bare avbrutt av nok et kjøttmåltid der sausen nok var det jeg likte best, for saus det kunne han Pappa lage. Han levde virkelig etter det gamle mottoet om at sausen starter du med seinest dagen før.
Var jeg heldig hadde jeg fått ei bok i julegave, det var slik Frederick Marryat kom inn i min bokhylle, og Stompa. «Les Stompa først og så Robin Hood», sa faren min, «gå ut og lek» sa mor min. Det var noe om stuegriser og det å sove over morgenseriene i jula som «The Mill On the Floss» og «Little Lord Fauntleroy». NRK hadde et sterkt grep om min barndom – og jeg er trofast mot en barndomsvenn – selv om lineær-TV er borte. Og ute var det kjedelig.
Etter at røddagene hadde glidd forbi i den lange rekka av kjedsomhet nærmet Nyttårsaften seg. Vi hørt rykter om at noen store gutter, og da helst Pelle Saur, hadde kruttkjerringer, men sikker var vi ikke vi som gikk rundt ned i Krysset og lengtet etter at noe skulle skje. Vi drømte om å ha noe som lagde smell slik det ryktes at kruttkjerringene til Pelle gjorde, men noe slikt skjedde aldri. Kanskje hadde noen som hadde vært «kjøttunger» på Kilpis kjøpt noen? Noe måtte da skje. Og noe skjedde!
«Vi skal ha FAKKELTOG». Hvordan kunne jeg ha glemt fakkeltoget vi pleide å ha på Nyttårsaften? Endelig ble det bruk for både fakkel, stjerneskudd og den lille eska med Bengalske lys som far min av en eller annen merkelig grunn hadde kjøpt meg. Telefon var en ukjent ting, det var bare Gudleif og Jørn-Petter Aronsen som hadde slikt hjemme siden far deres var i utenriks. Vi andre stod i kø og ventet på at dette vidunder som brakte sivilisasjonen nærmere skulle komme. Ordet om fakkeltoget gikk fra munn til munn ved at de eldste barna kom på dørene og opplyste om tid og sted og hvor ruta skulle gå. Det siste var særs viktig for da kunne mødre og fedre komme ut med Kodaken og X-cuben.
Dette året var det Janne Hermansen og Britt Kjeldsen som organiserte det og vi møtte villig opp. Verneutstyr fantes ikke. Det var bare beskjed om «ikke bruk den nyeste boblejakken», for gnister kunne brenne hull i den. Britt leier på Trine, niesa til Alf-Kondrad Wilhelmsen, da het hun Johansen, i dag Førde, og Alf går bakom. Selv går jeg som nummer tre bak Janne og bak med går Jørn-Petter, men hvem som går foran meg kan jeg ikke se. Det er ikke Gudleif, for han var større enn Jørn-Petter.
Fakkeltoget vårt gikk langs Åsvegen og så litt ned i Skarvegen der vi snudde i bakken like nedenfor huset vårt og så opp Åsvegen igjen og ned mot krysset i Myrvegen og så tilbake og opp Fløyvegen og langs Ringstadvegen og ned Bjerkengvegen. Da hadde alle mødre og fedre hatt anledning til å ta bilder og å høre oss synge, for vi sang når vi gikk der og ønsket det nye året velkommen.
For å fortsette en slik tradisjon som et fakkeltog er man avhengig av voksne, eller som med oss, de eldre ungene. Janne er riktignok bare ett år eldre enn meg, men hun var nå av de store jentene og da først Lisbeth og søstra mi Bibbi var blitt for gammel og så Janne og Brit var blitt for gamle, var det det bare vi guttene igjen. Og vi fikk ikke det ikke til. Vi prøvde litt, men det var ikke så artig når de store var blitt litt for store til å være med. Mest var det at vi gikk og prøvde å huske «den sangen vi sang i fjor». Den som hadde så artig tekst og var noe med «mørket og Nordlyset»? Ingen husker lenger den sangen, bare at vi hadde fakkeltog og det var artig så lenge de store organiserte det og var med.
LockertBlogg 