Jeg deltok ikke i det første Midnight Sun Marathon 1990, jogging var nytt for meg, faktisk noe jeg hadde begynt med i vår månedene samme år. Men stemninga med avisoppslag med Ole Andreassen fra en av de opprinnelige stifterne, TUIL, var med å vekke lysten til å delta. Ole skulle selv løpe Reebok-mila. Det var litt tungt å være bortreist og bare få rapporter fra venner som hadde løpt. Noen hadde fått sponset sko fra arbeidsgiver og noen hadde til og med løpt maraton!
Året etter var jeg på plass. Startnummer og deltakergave ble hentet på Lillescenen på Kulturhuset i Tromsø. Et hvitt håndkle fra Reebok. Jeg har det fortsatt, så det var god kvalitet på det. Milløypa gikk til Sydspissen og tilbake Mellomvegen og mot Dramsvegen. Jeg kom inn på ei tid på rundt 48 minutt. Så fulgte noen år der målet var å slå Ole Borch – det gjorde jeg aldri, men jeg fikk et nytt mål: «Under 40 før 40».
Jeg ble satt ut av sykdom noen år. Det var umulig å løpe selv og suget etter å løpe i Tromsdalen ble bare sterkere og sterkere. Men så slapp sykdommen taket etter seks år. Da jeg var 38 løp jeg mila på 42 minutt. Året etter nådde jeg mitt mål. Mentalt forberedt og smekkfull av pasta og ris løp jeg mila på 39:50. Nesten 40, men under 40 før 40. Dessverre hadde MSM det året aldersinndeling etter fødselsår og jeg ble registrert i klassen 40 – 45 selv om jeg bare var 39 år.
Med Mørketidsløpet ble det halv maraton på meg. Og så kom det en løpeglad kar fra Tromsdalen opp i samme aldersklasse som meg. Tore Nordnes løp godt og selv med gode tider på mørketidsløpet og MSM i juni på 1:20, så kjente jeg at jeg ikke hadde lyst å ligge bak hans rygg hele tiden. Og var jeg ikke litt stiv i lårene? Jeg spurte Maria Nordfjell om jeg skulle våge meg på maraton? Lørdagen løpet gikk byttet jeg fra halv til hel.
Vidar Gjerdrum advarte meg om at maraton var tungt og dette med å møte veggen. «Du trenger ikke varme opp før maraton. Du løper deg varm de første kilometerne», sa han. Jeg løp ut sammen med ham. Ved Grandhjørnet spurte jeg ham om det var tilrådelig å sette opp farta? Han svarte at om jeg kunne var det bare å løpe. For en opplevelse det var! Over brua og mot Tromsøsvingen og på tilbakeveien, to småjenter på Innlandet som hadde laget sin egen drikkestasjon. Klart jeg tok et glass. Minuset var de som stod ved Åsgård naustet og røykte. Og ikke visste jeg at stigninga ved Olav Aakre var så bratt. Men så kom sjarmøretappen. De som heiet og Saskia Van Heusden som stod med navneliste og heiet personlig. Da speaker Asgeir Moberg sa navnet mitt og «Nummer ti i din klasse, velkommen skal du være» da jeg passerte Gerard Holthe var det som å bli båret inn. Jeg løp tre maratoner etter det, men tiden på 3:20 fra min første slo jeg aldri.
«Hvor skal du?», spurte hun. «Jeg skal ut og springe Midnight Sun Marathon, mila». «Det er da avlyst. Og her?». Avlyst, ja, men med mulighet til å løpe hvor du vil og når du vil – bare begrenset av tiden for midnattssola i Tromsø. Årets mil løp jeg i Breivikbotn på Sørøya i traseen til Åfjordmarsjen. Fra hennes hjemsted og opp Dønnesfjordvegen og så med stigning til Dalvatnet og så litt slette før stigninga opp mot Åfjordvatnet. Det stoppet jeg og tok et bilde av frykt for at GSM ikke skulle registrere lengda.
Det var ingen tilskuere her, men her hadde jeg virkelig hare. Den løp ikke foran meg, den nærmest hoppet ut av veien da jeg løp opp og Åfjordtykjen så jeg ikke. På øret hadde jeg Språkteigen. Siste del var arkivopptak med Finn Erik Vinje. Han snakket om «teknikk» og «teknologi» og hvordan vi hadde antatt engelsk forståelse av ordet teknikk. Som operasjonssykepleier har dette interessert meg mye. Etter fullført mil på 1:00:54 ringte jeg han opp. Vinje var gjestfri og vi hadde en hyggelig samtale om språk og teknisksykepleie.
Etter å ha registrert min tid i det virtuelle løpet har jeg sett andres tid. For å omskrive boktittelen «Alene sammen» (Cutting for Stone), så har dette vært «Sammen alene». Jeg har løpt alene, men sammen med andre og ser at jeg ble dyttet ned fra en fjerdeplass i min klasse til femteplass. At det ble sist i klassen 55-59 år trenger jeg ikke nevne. Men det så artig at jeg like godt betalte nye kr 190,- og løpe likegodt Coop mini-maraton «Sammen alene» med andre MSM-entusiaster.
LockertBlogg 