«Du tuller med meg, ikke sant?». Jeg merket meg blikket fra siden og snudde meg lett mot henne og løftet det ene øyebrynet jeg kan lette og med alvorlig blikk sa jeg: «Nei, jeg gjør ikke det. Alle tromsdalinger var ikke medlem av TUIL». Jeg satte fra meg kaffekoppen med den beste malabar (eller var det Blå Java?) og gikk ned i kjelleren.
Etter litt leiting i stabelen av gamle prøver, avisutklipp, Billy og prospektkort fra den gangen vi skrev slike, fant jeg beviset mitt. Jeg tok det med opp og holdt det frem slik jeg innbilte meg at en virkelig advokat ville gjøre: «Bevis frue, jeg tilbyr deg bevis». Jeg la ned de fire arkene som var stiftet sammen i venstre hjørne foran henne. Den første og trolig eneste utgaven av klubbavisa for AK-59, utgitt i mars 1977. For alt jeg vet det eneste som fortsatt eksisterer.
Atletklubben av 1959 hadde eksistert i nesten 20 år da to da så unge menn fra Oslo, traff hverandre på brytetreninga, Edgar Hansen og Gunnar Eldjarn. De var begge judoutøvere og kom til AK-59 for å gjøre noe og da startet de en judogruppe som del av AK-59. Der havnet mange tromsdalinger. Selv hadde jeg vært nede på noen TUIL-treninger organisert med fem eller sju på laget og i en serie der alle lag hadde engelske navn. Selv spilte jeg på Manchester United – som jeg uttalte slik det var skrevet helt til min søster hørte det og lo og lærte meg å si «Junaiti». Litt selvinnsikt hadde jeg og fant snart ut at der var jeg spurv i tranedans.
Jeg hadde hørt noen snakke om judo og at mange av ungene i gata var begynt med det. Det var Kjeldsenungene, Ken, Britt og Aud, det var Anne-Grethe Hemmingsen og Janne Hermansen, og så spurte jeg Britt om jeg kunne få være med? Og så kom Roger Nilsen og Kevin Wright fra klassen. Av de voksne var Trude Tønsvoll og Tom Pedersen og Nils Johan Sole. I 1977 var Nils Johan Sole formann. Hun så litt på avisutklippet og klubbavisa. «Det står her at Nils var Tromsø-gutt», sa hun. «Bare tull. Familien kom flyttende fra Nord-Troms og bosatte seg i Fløyvegen», sa jeg før jeg reiste meg og pekte opp mot huset, og så tok jeg like godt og pekte bort på huset der Kjeldsenungene var vokst opp og så Anne-Grethe og Janne.
Jeg satte meg ned med henne og hun spurte meg om vi drev med dette lenge? «Tre – fire år for de av oss som holdt på lengst, men det var mange andre lag og foreninger og når trening og musikkøvelser kom på samme dag, måtte det velges. Mamma valgte Guttemusikken for meg». Hun så på meg med et lurt smil: «Du sa du var på TUIL-trening. Da var du jo medlem av TUIL du også». Jeg funderte litt på det. «Jeg betalte aldri kontingent og da gjelds det ikke», sa jeg. Men det slo meg at hun hadde rett. Jeg hadde vært medlem av TUIL likevel. Får håpe de ikke finner på å skal kreve inn ubetalt kontingent fra 1974, for med renter og purregebyr må det jo bli en enorm sum å betale.
LockertBlogg 